Fleraldret furubestand i Goskama-skogen ved Eibyelva i Alta i Finnmark. Fotografiet ble tatt vinteren 1927, året før den statlige skogforvaltningen bestemte at et 25 hektar stort skogområde på dette stedet skulle fredes for skogbruksaktiviteter. Dette var - for sin tid - en spesiell vernesak, i og med at det meste som ble fredet på denne tida var enkelttrær, som skilte seg fra de omkringstående i kraft av sin form eller størrelse. Om dette bestandet skrev statens skogforvalter i området: «Der forekommer ikke nogen særlig store dimensjoner. Heller ikke har jeg påtruffet nogen særlig merkelige trær. Skogen må nærmest betegnes som gjennemsnittsskog.» Her var det altså en vanlig skog, typisk for denne regionen, med furu og bjørk som dominerende arter, som skulle skjermes for menneskelige inngrep. Vedtaket som ble gjort i 1928 var for øvrig produkt av en gammel idé, som den statlige skogforvaltningen i området hadde innvidd lokalbefolkningen i alt omkring 1910. Verneområdet gikk følgelig allerede under navnet «Nasjonalparken».